Noen dager er mer begivenhetsrike enn andre, og vi er fortsatt på det rene med at Interstate noen ganger er et nødvendig onde, et utrolig kjedelig, nødvendig onde, men det tok oss da til kysten. Uansett, første hele dag i Corpus Christi ble tilbragt på stranda, og selvsagt på dekk på Lexington, et digert hangarskip de har dratt sånn halvveis på land der nede. Lexington er “The Blue Ghost”, som “Tokyo Rose” presterte å påstå ble senket hele fire ganger, bare for å dukke opp igjen i horisonten. Hun var blant annet med på The Marianas Turkey Shoot, der så å si hele japan ble syltetøy både i form av fly og flytende våpen, mens amerikanerne mistet marginale mengder utstyr og mannskap. Hun var periodevis i tjeneste fram til 1991, og er i dag et eneste digert flytende museum…eller, hun er ikke flytende da, men gravd ned i sand og står i følge museumsguide og krigsveteran Jerry Schultz, støtt. Men som han også påpekte, Corpus Christi har ikke fått tornadojuling siden 1942, “So, either we’re lucky or we’re due”.

Igjen presterte vi å rote oss inn på et museum som var så digert at vi ikke fant veien ut igjen, og etter å ha sett ca 3000 lugarer og ståldører mista det litt piffen. Eller, kan det være en kombinasjon av at vi har sett usannsynlig mye WWII de siste ukene, som gjorde det faktiske utslaget? På vei ut av Lexington møtte vi en kar som hadde kjempet både i Korea og Vietnam, de to krigene USA ikke kan skryte på seg å ha vunnet, slik som de har en viss tendens til å gjøre med WWII, ja for de forsynte jo Stalin med Jeep, så de vant på østfronten også, uten egentlig å vite at det fantes en østfront. Uansett, for et antiklimaks, å måtte reise til Korea for å kjempe med utrangert utstyr fra begivenheter fem år tilbake i tid og så enda en tur til Asia, og vi veit jo alle åssen det gikk. “Feel like I’m fixin’ to die…” osv.

Ja, det stemmer…vi var visst på Texas Super duper Aquarium også denna dagen vi…det hadde vi glemt. Dagens dyrebilder. Se opp!!!

…tja, og slik gikk dagen, utrolig varmt, litt middag, rangling rundt i en by som var mye større, mye mer kriminelt belasta, men forsåvidt også mye finere enn vi først ga den kred for. Flott strandlinje med et digert badass hangarskip hengende nede i høyre hjørne, det blir jo aldri feil.
Siste dag i Corpus ble mest vimsing fram og tilbake mellom frokost, Guitar Center og diverse bakgater med shady klientell, før vi satte snuta nordover for å gjøre unna et av de siste store strekkene mot turens avslutning, fortsatt i Texas.

Vi ga oss i kast med de lange milene opp og forbi San Antonio, og her kom vi til et av turens høydepunkter for loffere og eventyrlystne, eller egenlig bare vimsehuer som oss, (vi kjørte rundt. Vi utsto ikke tanken på mer Interstate, og trøkte detour-detour-detour på GPSn i hvert eneste kryss, helt til vi befant oss langt ute i pokkerivoldbushen på en grusvei bak en rusten fæl pickup med planet fullt av høyballer. Hva må ikke de ha trodd da de ble forfulgt av en bil med Illinois-skilter midt i Texasbushen? Da vi var på det allermest øde deluxe hvor i huleste er vi nå(?) bytta varsellampa i dashen melding fra: “Oil Change Soon” til “Oil Change Required!!!”. Jaja, som om det kan stoppe oss. Eventyrlysten overvinner alltid frykten for “det ukjente”, men vi skal vel ærlig innrømme at Forden har fått kjørt seg på turen. Sett bort fra at vi ikke så et menneske der ute var det digg bare å loffe rundt mellom jorder, falleferdige hus, vanntårn, kuer og døde armadillos, kors i veikanten, forlatte bilvrak og piggtrådgjerder langs veiskilter med veeeldig lokale navn.

Selvsagt hadde det vært fint å treffe en eller annen lokal hillbilly med ei grom melding på lager, men en gang måtte vi komme oss fram til dagens mål, som stadig endret navn. Vi falt til slutt ned på San Marcos. Underveis oppdaget vi imidlertid at Shiner bare var noen få miles unna. Etter stort sett å ha holdt oss til Shiner Bock, (og ikke avskyelige Lone Star) det meste av Texastiden, hva ville da være mer naturlig enn å svinge innom der? På vei mot Shiner satte endelig det store uværet til og Texas fikk sitt lenge etterlengtede regnvær, og som det kom, i bøtter og spann.

Etter en god time med monsunregn av den heftigste sorten, ja da begynte det jaggu å regne inne i bilen også. Det begynte litt forsiktig, drypp-drypp fra “solbrilleoppbevaringsboksen” i taket. Drypp-drypp…Hank Williams sang Long Gone Lonesome Blues, drypp drypp…Lynet slo ned bare noen meter unna, BANG, drypp drypp, og så renn renn, skyll. Det kom mer og mer, så vi måtte til slutt finne ei bøtte for å samle opp alt vannet. Etter ikke så lenge begynte det ved sjåførsetet også, det rant vann i strie strømmer over setet, rattet, dashen, under dashen på begge sider, ja overalt egentlig. Frontrutelista har nok sagt takk for seg, og det er jo ikke så rart med en 2011 modell. Skulle vel bare mangle om ikke den trengte litt overhaulin’. Da regnet ga seg, slutta det å regne inni bilen også, og vi tok tak på de siste strekkene mot Shiner.

Høydeskrekk, vil vekk

Relljøs museumsgjenger, ber om hjelp til å finne veien ut av Lexington

Dobbeltløpet fæl hagle, Bofors

Følg med, så får du bli kjent med ei veldig kul dame vi traff der, som solgte oss turens største ølflasker, så langt.

Dagens musikk: Outlaw Country såklart…