Etter noen dager med veldig gjennomsnittlig amerikansk bredbånd på det semste trodde vi endelig at vi hadde kommet til et sted hvor det var mulig å legge inn litt blogg og bilder fra våre dager i Texas, (San Marcos) men dengang ei. Uansett, man kan jo skrive seg gjennom dagene slik de fortoner seg, når man er i denne enorme delstaten, for så å poste oppdateringer så fort muligheten byr seg.

Etter en litt snill og rolig kveld i Luckenbach, bestemte vi oss for å gjøre comeback på dagtid, siden musikken skulle begynne allerede kl.13 og ikke til kvelds. Med det fikk vi oss en særdeles hyggelig musikk- og sosial opplevelse. Dagens artist, en sylskarp vaskeekte cowboy, som faktisk har spilt med WIllie Nelson, nemlig Jimmy Lee Jones. Jimmy Lee var godt i farta da vi kom, og i full gang med første sett, bokstavelig talt. Vi hadde knapt rukket å kjøpe oss etpar øl før jeg hørte en grov stemme bak meg. “So, you gaas playe?” Jo’a, en av oss speller i hvert fall litt. “Ok then, playe us a saang!”. Etpar bikere med lange barter og solbriller stemte i. “Yeah, we waona heia somtn from Naowaya!”. Å være i Luckenbach, få tilbud om å spille og takke nei, blir litt som å være glad i racerbiler og få tilbud om å kjøre vogna til Petter Solberg og takke nei…Ahf, dårlig bilde, men jeje. Get it? Man takker uansett ja!

Jimmy spiller faktisk gitar opp ned og bak fram slik som Kurt Nilsen, eller motsatt

“Småbybrud”

Et lite musikkquiz ble det da jeg ba om svar på hvilken låt det var jeg covret med “Småbybrud”. Mellom siste vers og refreng skøt Jimmy Lee inn: “Can you heia what he’s playin’ boweys?”…“Goddammit, it’s Naxville Gal…The Louvin Brothers. That’s one meian sang man!”. Etter jeg hadde slått ihjel småbybrura og råtna bort resten av livet i fengsel var det Jimmys tur igjen. Han vekslet mellom å spille litt streit køntri, ei og anna grisevise, fortelle noen vitser, drikke øl i stadig stigende tempo og spille litt til. “You know how you get a 200 pound Kentucky girl through the door into your motel room? You just grease’em hips en push her on in!”…eller: “If you wanna take me home later on, that’s ok, but it would be a lot cheaper if you just buy my cd”, og så spilte han ei låt om gutta i Oklahoma, som stort sett alltid fikk det glatte lag. Altså, Texanere synes at Okies er “hicks”.

Det nærmeste du kommer er Øktnerhuset, men det er neiggu ikke så gæli der heller, sett bort fra været…iblant

Den gik omtrånt slik:
“Them boys from Oklahoma roll their joints all wrong, too damn skinny, and waaaay to long. A ain’t no holy roller, I’d rather hit my bong, them boys from Oklahoma roll their joints all wrong”.
Noe sa meg at Jimmy Lee er interessert i samme buskvekster og nipsbusker som Max Pajero og WIllie Nelson.

Han ene bikern kunne fortelle at dama hans jobba i Nordsjøen og derfor visste ett og annet om Norge, og var særdeles nysgjerrig på hva vi gjorde uti bushen her. Vel, nå er kanskje Luckenbach verdens mest kjente sted med “3” innbyggere, så så rart syntes kanskje ikke VI det var, men da de fikk vite at det var min tredje tur bare gapte de og rulla med tallerkenøynene sine. Jimmy fortsatte å spille låtene sine, mens vi kjøpte en cd. Noe sier meg at det faktisk stemte, at det var mye billigere enn å ta med gubben på motellrommet. Wise move.

Med den varmen som var i Luckenbach, forsåvidt akkurat samma varmen som overalt hele tiden ellers på turen, fant vi ikke noe annet å gjøre enn å slenge oss i bassenget og bli der helt til middag, som ble inntatt på Hondos, (sjappa bærer, du gjettet riktig, navnet til mannen som i sin tid kjøpte Luckenbach). Et massivt kjøttsøkke badet i om mulig, den beste BBQ-sausen i Texas, (litt tidlig å si, men enn så lenge) tok fullstendig knekken på oss. Når man topper det hele med potetmos og Shiner Bock, ja, da har man en dødelig kombinasjon,som sørget for at vi ble liggende som slakt i 45 graders vinkel på hver vår benke ute hos Hondo. Vi orka ikke reise oss for å sjekke ut live musikken der inne engang. Etter mye om og men fikk vi slept oss ut i bilen og tilbake i bassenget. Som to spekkhoggere ble vi bare liggende og gulpe og hikke med hver vår Miller lite til det ikke var plass til å puste engang. Derfra og ut er alt en eneste grå graut til langt etter leggetid, og litt utpå morran etter.

Avreise Fredericksburg, “Thank you guys. It’s been a pleasure havin’ ya’ll, and welcome back”. Noe sier meg at det ikke var siste gangen på Inn And Suites, i våre hjerter.

Blogging i Fredericksburg, med litt mer spekk enn ved avreise Odaln

Full spiker, stein dau Interstate, kjedelig fartsetappe helt til inngangsporten på The Alamo i San Antonio, som i år ble en litt annerledes opplevelse. Sist jeg rulla forbi der ytret daværende reisefølge kort og enkelt: “Er DET der The Alamo?!?!?”. Dagens kommentar var ikke så veldig annerledes, eller. Tja. “Usj, hva er detta for no gammalt ræl a? Nei, gi meg no WWII og etpar rustne bilvrak fra sekstitallet så er jeg fornøyd”. Needless to say, “årets Alamo” ble litt kortere enn forventet. Jeg hadde virkelig glemt hvor diger denna byen er, så jeg var egentlig, fornøyd selv, med å komme meg ut igjen siden jeg tidligere har gjort hele turistpakka der inne, med hundre og ørten timer på The Alamo, og like mange timer hengende på en benk mens damene var på shopping.

Mæland koker over av fascinasjon for The Alamo, som Ozzy O. i sin tid urinerte på, bokstavelig talt. Ikke ett eneste bilvrak å se, men de hadde heldigvis noen kanoner i det minste, men ingen Flak 88.

Mer dødskjip intersate. (Noen ganger er den dessverre, dessverre, et nødvendig onde for å komme seg litt videre på ferden, men du verden så kjett det er). Jo, Forden, som nå begynner å bli ganske sliten og lei, begynte å skrike på ny olje, og service, noe vi iskaldt ignorerte. Går det så går det. Såpass får den jaggu tåle. Noen timer senere åpenbarte havet og dagens mål seg, nemlig Corpus Christi. Første stopp, motellet jeg hadde reservert. Midt i Crackville Junk City Hell, eller hva man skal kalle det. Herregud for et nabolag å slenge opp et motell. Eller, herregud for et motell å slenge opp et supervraka hood rundt. Vi skippa hele opplegget og sjekka neste Motel6. Ba de kansellere det første for oss, og sjekka inn for natta. Alt de hadde var et rom for røykere, og boy did they smoke in that room. Askebegeret, eller skal vi si askeberget sto fortsatt på bordet da vi “boarda”. Etter innsjekk tok vi byen litt nærmere i øyensyn før vi spiste middag, drakk øl, blei åndsvakt mette og tok kvelden.

(PS) Innlegget postes stående utenfor resepsjonen på Motel6 langs Interstaten et sted i Texas…en råna står på tvers over midtrabatten, og har gjort det i noen timer allerede. De mangler sikkert tau. Og jo, såpa på motellrommet lukter fisk.