Da vi omsider ankom Fredericksburg litt utpå eftan var det meste egentlig ganske klamt og svett. Jeg kunne formelig kjenne saltlakan på ryggen renne nedover mot der sola aldri skinner, og lukta i kupeen var litt i overkant “kæru” da vi endelig nådde parkeringsplassen foran motellet. Tempen i bilen viste 103 og ingen tegn til bevegelse nedover, og skygge? Hjalp ikke det spøtt. AC? Den henger ikke med i slike temperaturer, i hvert fall ikke på vår nå max white trash utseende Ford med sprekt frontrute og lysende bensinlampe.

I dette huset ble Admiral Chester Nimitz født. Fredericksburg TX. Vi skal fortelle mer om byen og mannen siden.

Når man besøker Fredericksburg er det ett og annet obligatorisk, og noe er selvsagt valgfritt. Som hvor man vil bo for eksempel. Selv om det er sikkert 30 overnattingssteder deromkring, falt valget også i år, som de to foregående, på Inn and Suites. Noen solide hakk over Motel 6, med et utsøkt bassengområde med boblebad og flatskjerm er aldri feil når man besøker Texas, spesielt ikke når de er i stand til å prise seg nesten ned på M6 nivå.

Dette er et basseng, vårt basseng…og vår utsikt. Inn And Suites, forever

Texas er for øvrig inne i den heftigste tørkeperioden som noensinne er registrert, faktisk siden Texas ble Texas. Store deler av staten har hatt mer enn 70 dager i ett strekk uten regn, og med temperaturer over 100 grader hver eneste dag, (regn om til celsius sjæl, eller kom over en tur. Det er som vi sier, molvart, helt insane molvart, selv om Palm Springs fortsatt er rekordholder for årets reise med 115). Dette har resultert i en lang rekke skogbranner overalt i delstaten, og uansett hvor man kjører kan man se frivillige brannfolk som er standby for en evt. utrykning, svartsvidde gressletter, et ellers så frodig landskap, som i dag er helt gult og dødt. Ranchere selger unna dyra sine, rett og slett fordi de ikke makter å gi de det de trenger av mat eller vann, og langs veiene kan man se at det transporteres utallige dyr til slakt både med lastebiler og pickuper. Kjøttprisene stuper, og de økonomiske konsekvensene av dette er i ferd med å sette for mange, uopprettelige spor kunne en lokal hillbilly med fjær i hatten fortelle oss.

Dette er The Nimitz Hotel…fint, ikke sant? Skal fortelle mer om det siden vi…

Etter innsjekk var vi nødt til å slenge på en solid kjøtthaug av en middag nede i sentrum, før vi virkelig gikk inn i feriemodus med bassengsløving og bassengpils. Etter gud veit hvor mange mil, seks delstater og tre tidssoner(?). Ja, er det tre tidssoner vi har vært gjennom? Ja, vi tror det. Likefullt, det var helt suverent å finne hvilepulsen igjen etter mange lange dager. Det gikk imidlertid ikke så lenge før vi fant veien ut igjen, men til fots denne gangen, og ned på Der Ausländer. Buken var selvsagt sprengt til bristepunktet fra før, men, kjett å sitta der uten noe å døtte i kjeften og, så litt salsa og øl var vi klare for.

Dette er et bilde fra en gate.

Der Ausländer har et ølutvalg det virkelig står respekt av, (hovedvekt på Texas og Tyskland så klart, og bedre kan det jo ikke bli) så litt prøving og feiling blir det alltid der. Etterpå stakk vi videre på en bar rett over gata hvor det visstnok skulle være livemusikk denne kvelden, men det var long gone slutt. Anlegget sto fortsatt der, og det satt en cowboy og spelte kassegitar for et helt ufattelig gnålete ektepar borti et hjørne. Vi sjekka ut litt amerikansk fotball og litt kjipere øl enn Der Ausländer. Etterhvert kom cowboyen bort og utbrøt: “Hey man, you look awfully familiar!”. Og joda, rett nok. Det var samma karen vi traff på samme sted for to år siden og ble sittende kvelden ut for prat om lutefisk, akkevitt og norske fjords. At han huska dette er forbi min fatteevne, men jeg fikk klar beskjed om å hilse hjem til kompisen min som spiller trommer, “them two ladies” ble også nevnt. Vi ble sittende og snakke om tørka i Texas, det å være musiker i USA kontra norge, finanskriser, “whiskey and wimmen”, osv osv. Etter en stund kom en annen fyr ut, bartendern sjøl. Han slo seg ned for en stund, før han bød på nach hjemme i garasjen, med gitarer og gratis øl. Vi takket naturligvis høflig ja, for det å henge ut litt med noen lokale helter er alltid spennende.

Blikket til Morten da vi skulle boarde bilen til mannen vi til da bare bestemte oss for å kalle Max Pajero, (han virka litt gira) ja, det kan ikke beskrives med ord, kanskje ikke engang med bilder. Da vi åpnet dørene på bilen, raste det ut søppel over hele parkeringsplassen, pluss en gitarkoffert og for ikke å glemme, et titalls haglepatroner og annen ammo, (skarp ammo!!). Jaja, gjort er gjort, vi hadde takka ja, og ble med. En så kjekk og hyggelig kar er sikkert ikke farlig. Vel hjemme åpna Max garasjen som var enda fullere av søppel, våpen, ammo og anna drit, men såvidt plass nok til ei vifte, et kjøleskap, tre stoler og to gitarer. Her ble vi sittende og utveksle historier hele natta og en av disse må vi bare dele for å gi et visst inntrykk av denne underlige og energiske karen. Max hadde i sin tid vært ute for litt dårlige kompiser og halvshady miljøer. Ei natt hadde han sammen med noen kompiser vært ute og holdt på med no hyss, litt bilstjæling og anna faenskap.

Tøff motorsykkel…

Dette resulterte i at de ble tatt av noen bekjente av bilens eier, hvorpå kompisen til Max hadde blitt knivstukket i ryggen. Etter knivstikkinga kom begge to seg unna, beina gjennom hager og gater til en kyllingrestaurant venner av Max’s familie hadde drevet. Derfra fikk de ringt politi og ambulanse, uten helt å fortelle hva de hadde holdt på med. For at Max ikke skulle bli tatt for medvirkning til biltjuveriet hadde han måtte gjemme seg i ei tønne med brukt frityrolje i to timer mens politiet og ambulansepersonell var på stedet. Og har kommer vi til vendepunktet i Max’s liv. Det var nemlig da han fant ut at “crime don’t pay” og fant jesus. Ikke lenge etter traff han ei jente med en familie som drev en kjede med frisørsalonger, blant annet i L.A.. Etter det ble han hårmodell, holdt kontakten med Jesus og gifta seg. Han er fortsat gift, har tre barn, en garasje full av dritt og våpen pluss en bra og en råtten gitar, og en bil full av ammo. At han hadde en maksimalt rå type ADHD er hevet over enhver tvil, for han var helt vill da han fortalte historier, og skulle filme hele besøket, gitarspillinga og festinga. Snubla rundt i kabler og utstyr, tryna og sto i verre. Han var 44 år og den mest intense person jeg noensinne har møtt, noensinne, ever! Hence the name Max Pajero!

Milkshake

Han hadde også endel sangtekster han ville framføre for oss, og lurte på om jeg kunne sette melodi til disse, hvilket jeg mer enn gjerne gjorde, mens digitalkameraet sto og gikk. Favorittlåta hans var “Redneck Drug Dealer”, ei låt som handla om han selv, og at han var en redneck drug dealer som forsynte hele Fredricksburg med dop, at han hadde egen plantasje, (noe han tydeligvis faktisk hadde in real life) og var ufattelig smart som greide å lure DEA som leita etter plantasjer med helikopter og full pakke. Jo lenger ut i låta vi kom, desto mer gikk det opp for oss at fyren faktisk hadde en egen plantasje ett eller sted i området, trolig på familiens ranch like utenfor byen. Han fortsatte med en kjærlighetssang som jeg la i D-moll, men den var så far out at det finnes ikke nok syre i hele Texas for å bli utafor nok til å skjønne hva han ville med den. Da The Redneck Drug Dealer begynte å bli klar for å bikke bestemte vi oss for å stikke tilbake til motellet, som vi nå selvsagt ikke hadde den ringeste anelse om hvor lå. Max forsøkte å forklare, men var på dette tidspunkt så drita at alt han klarte å få ut var: “You go right, then left”. Ok, takk for hjelpa, det var jo ikke no problem. Vi labba rundt i sikkert en god time, att og fram, kryss her og kryss der, forbi en inhegning med noen geiter, et jorde, ei diger trafikkøy og enda noen ugjenkjennelige kryss før vi begynte å kjenne oss sånn halvveis igjen, og da var det enda litt til. Aldri før har det vært en større blessing å se inngangsporten til Fredericksburg Inn And Suites. Det ble natta ca kl.5, tror vi. Dagen derpå fant jeg en lapp i lommeboka mi med et telefonnummer på, og navnet Kevin. Kevin er nok Max Pajero, men vi har ikke tenkt å ringe med det første. Takk for nå.