Noen dager er mer begivenhetsrike enn andre, og vi er fortsatt på det rene med at Interstate noen ganger er et nødvendig onde, et utrolig kjedelig, nødvendig onde, men det tok oss da til kysten. Uansett, første hele dag i Corpus Christi ble tilbragt på stranda, og selvsagt på dekk på Lexington, et digert hangarskip de har dratt sånn halvveis på land der nede. Lexington er “The Blue Ghost”, som “Tokyo Rose” presterte å påstå ble senket hele fire ganger, bare for å dukke opp igjen i horisonten. Hun var blant annet med på The Marianas Turkey Shoot, der så å si hele japan ble syltetøy både i form av fly og flytende våpen, mens amerikanerne mistet marginale mengder utstyr og mannskap. Hun var periodevis i tjeneste fram til 1991, og er i dag et eneste digert flytende museum…eller, hun er ikke flytende da, men gravd ned i sand og står i følge museumsguide og krigsveteran Jerry Schultz, støtt. Men som han også påpekte, Corpus Christi har ikke fått tornadojuling siden 1942, “So, either we’re lucky or we’re due”.

Igjen presterte vi å rote oss inn på et museum som var så digert at vi ikke fant veien ut igjen, og etter å ha sett ca 3000 lugarer og ståldører mista det litt piffen. Eller, kan det være en kombinasjon av at vi har sett usannsynlig mye WWII de siste ukene, som gjorde det faktiske utslaget? På vei ut av Lexington møtte vi en kar som hadde kjempet både i Korea og Vietnam, de to krigene USA ikke kan skryte på seg å ha vunnet, slik som de har en viss tendens til å gjøre med WWII, ja for de forsynte jo Stalin med Jeep, så de vant på østfronten også, uten egentlig å vite at det fantes en østfront. Uansett, for et antiklimaks, å måtte reise til Korea for å kjempe med utrangert utstyr fra begivenheter fem år tilbake i tid og så enda en tur til Asia, og vi veit jo alle åssen det gikk. “Feel like I’m fixin’ to die…” osv.

Ja, det stemmer…vi var visst på Texas Super duper Aquarium også denna dagen vi…det hadde vi glemt. Dagens dyrebilder. Se opp!!!

…tja, og slik gikk dagen, utrolig varmt, litt middag, rangling rundt i en by som var mye større, mye mer kriminelt belasta, men forsåvidt også mye finere enn vi først ga den kred for. Flott strandlinje med et digert badass hangarskip hengende nede i høyre hjørne, det blir jo aldri feil.
Siste dag i Corpus ble mest vimsing fram og tilbake mellom frokost, Guitar Center og diverse bakgater med shady klientell, før vi satte snuta nordover for å gjøre unna et av de siste store strekkene mot turens avslutning, fortsatt i Texas.

Vi ga oss i kast med de lange milene opp og forbi San Antonio, og her kom vi til et av turens høydepunkter for loffere og eventyrlystne, eller egenlig bare vimsehuer som oss, (vi kjørte rundt. Vi utsto ikke tanken på mer Interstate, og trøkte detour-detour-detour på GPSn i hvert eneste kryss, helt til vi befant oss langt ute i pokkerivoldbushen på en grusvei bak en rusten fæl pickup med planet fullt av høyballer. Hva må ikke de ha trodd da de ble forfulgt av en bil med Illinois-skilter midt i Texasbushen? Da vi var på det allermest øde deluxe hvor i huleste er vi nå(?) bytta varsellampa i dashen melding fra: “Oil Change Soon” til “Oil Change Required!!!”. Jaja, som om det kan stoppe oss. Eventyrlysten overvinner alltid frykten for “det ukjente”, men vi skal vel ærlig innrømme at Forden har fått kjørt seg på turen. Sett bort fra at vi ikke så et menneske der ute var det digg bare å loffe rundt mellom jorder, falleferdige hus, vanntårn, kuer og døde armadillos, kors i veikanten, forlatte bilvrak og piggtrådgjerder langs veiskilter med veeeldig lokale navn.

Selvsagt hadde det vært fint å treffe en eller annen lokal hillbilly med ei grom melding på lager, men en gang måtte vi komme oss fram til dagens mål, som stadig endret navn. Vi falt til slutt ned på San Marcos. Underveis oppdaget vi imidlertid at Shiner bare var noen få miles unna. Etter stort sett å ha holdt oss til Shiner Bock, (og ikke avskyelige Lone Star) det meste av Texastiden, hva ville da være mer naturlig enn å svinge innom der? På vei mot Shiner satte endelig det store uværet til og Texas fikk sitt lenge etterlengtede regnvær, og som det kom, i bøtter og spann.

Etter en god time med monsunregn av den heftigste sorten, ja da begynte det jaggu å regne inne i bilen også. Det begynte litt forsiktig, drypp-drypp fra “solbrilleoppbevaringsboksen” i taket. Drypp-drypp…Hank Williams sang Long Gone Lonesome Blues, drypp drypp…Lynet slo ned bare noen meter unna, BANG, drypp drypp, og så renn renn, skyll. Det kom mer og mer, så vi måtte til slutt finne ei bøtte for å samle opp alt vannet. Etter ikke så lenge begynte det ved sjåførsetet også, det rant vann i strie strømmer over setet, rattet, dashen, under dashen på begge sider, ja overalt egentlig. Frontrutelista har nok sagt takk for seg, og det er jo ikke så rart med en 2011 modell. Skulle vel bare mangle om ikke den trengte litt overhaulin’. Da regnet ga seg, slutta det å regne inni bilen også, og vi tok tak på de siste strekkene mot Shiner.

Høydeskrekk, vil vekk

Relljøs museumsgjenger, ber om hjelp til å finne veien ut av Lexington

Dobbeltløpet fæl hagle, Bofors

Følg med, så får du bli kjent med ei veldig kul dame vi traff der, som solgte oss turens største ølflasker, så langt.

Dagens musikk: Outlaw Country såklart…

Etter noen dager med veldig gjennomsnittlig amerikansk bredbånd på det semste trodde vi endelig at vi hadde kommet til et sted hvor det var mulig å legge inn litt blogg og bilder fra våre dager i Texas, (San Marcos) men dengang ei. Uansett, man kan jo skrive seg gjennom dagene slik de fortoner seg, når man er i denne enorme delstaten, for så å poste oppdateringer så fort muligheten byr seg.

Etter en litt snill og rolig kveld i Luckenbach, bestemte vi oss for å gjøre comeback på dagtid, siden musikken skulle begynne allerede kl.13 og ikke til kvelds. Med det fikk vi oss en særdeles hyggelig musikk- og sosial opplevelse. Dagens artist, en sylskarp vaskeekte cowboy, som faktisk har spilt med WIllie Nelson, nemlig Jimmy Lee Jones. Jimmy Lee var godt i farta da vi kom, og i full gang med første sett, bokstavelig talt. Vi hadde knapt rukket å kjøpe oss etpar øl før jeg hørte en grov stemme bak meg. “So, you gaas playe?” Jo’a, en av oss speller i hvert fall litt. “Ok then, playe us a saang!”. Etpar bikere med lange barter og solbriller stemte i. “Yeah, we waona heia somtn from Naowaya!”. Å være i Luckenbach, få tilbud om å spille og takke nei, blir litt som å være glad i racerbiler og få tilbud om å kjøre vogna til Petter Solberg og takke nei…Ahf, dårlig bilde, men jeje. Get it? Man takker uansett ja!

Jimmy spiller faktisk gitar opp ned og bak fram slik som Kurt Nilsen, eller motsatt

“Småbybrud”

Et lite musikkquiz ble det da jeg ba om svar på hvilken låt det var jeg covret med “Småbybrud”. Mellom siste vers og refreng skøt Jimmy Lee inn: “Can you heia what he’s playin’ boweys?”…“Goddammit, it’s Naxville Gal…The Louvin Brothers. That’s one meian sang man!”. Etter jeg hadde slått ihjel småbybrura og råtna bort resten av livet i fengsel var det Jimmys tur igjen. Han vekslet mellom å spille litt streit køntri, ei og anna grisevise, fortelle noen vitser, drikke øl i stadig stigende tempo og spille litt til. “You know how you get a 200 pound Kentucky girl through the door into your motel room? You just grease’em hips en push her on in!”…eller: “If you wanna take me home later on, that’s ok, but it would be a lot cheaper if you just buy my cd”, og så spilte han ei låt om gutta i Oklahoma, som stort sett alltid fikk det glatte lag. Altså, Texanere synes at Okies er “hicks”.

Det nærmeste du kommer er Øktnerhuset, men det er neiggu ikke så gæli der heller, sett bort fra været…iblant

Den gik omtrånt slik:
“Them boys from Oklahoma roll their joints all wrong, too damn skinny, and waaaay to long. A ain’t no holy roller, I’d rather hit my bong, them boys from Oklahoma roll their joints all wrong”.
Noe sa meg at Jimmy Lee er interessert i samme buskvekster og nipsbusker som Max Pajero og WIllie Nelson.

Han ene bikern kunne fortelle at dama hans jobba i Nordsjøen og derfor visste ett og annet om Norge, og var særdeles nysgjerrig på hva vi gjorde uti bushen her. Vel, nå er kanskje Luckenbach verdens mest kjente sted med “3” innbyggere, så så rart syntes kanskje ikke VI det var, men da de fikk vite at det var min tredje tur bare gapte de og rulla med tallerkenøynene sine. Jimmy fortsatte å spille låtene sine, mens vi kjøpte en cd. Noe sier meg at det faktisk stemte, at det var mye billigere enn å ta med gubben på motellrommet. Wise move.

Med den varmen som var i Luckenbach, forsåvidt akkurat samma varmen som overalt hele tiden ellers på turen, fant vi ikke noe annet å gjøre enn å slenge oss i bassenget og bli der helt til middag, som ble inntatt på Hondos, (sjappa bærer, du gjettet riktig, navnet til mannen som i sin tid kjøpte Luckenbach). Et massivt kjøttsøkke badet i om mulig, den beste BBQ-sausen i Texas, (litt tidlig å si, men enn så lenge) tok fullstendig knekken på oss. Når man topper det hele med potetmos og Shiner Bock, ja, da har man en dødelig kombinasjon,som sørget for at vi ble liggende som slakt i 45 graders vinkel på hver vår benke ute hos Hondo. Vi orka ikke reise oss for å sjekke ut live musikken der inne engang. Etter mye om og men fikk vi slept oss ut i bilen og tilbake i bassenget. Som to spekkhoggere ble vi bare liggende og gulpe og hikke med hver vår Miller lite til det ikke var plass til å puste engang. Derfra og ut er alt en eneste grå graut til langt etter leggetid, og litt utpå morran etter.

Avreise Fredericksburg, “Thank you guys. It’s been a pleasure havin’ ya’ll, and welcome back”. Noe sier meg at det ikke var siste gangen på Inn And Suites, i våre hjerter.

Blogging i Fredericksburg, med litt mer spekk enn ved avreise Odaln

Full spiker, stein dau Interstate, kjedelig fartsetappe helt til inngangsporten på The Alamo i San Antonio, som i år ble en litt annerledes opplevelse. Sist jeg rulla forbi der ytret daværende reisefølge kort og enkelt: “Er DET der The Alamo?!?!?”. Dagens kommentar var ikke så veldig annerledes, eller. Tja. “Usj, hva er detta for no gammalt ræl a? Nei, gi meg no WWII og etpar rustne bilvrak fra sekstitallet så er jeg fornøyd”. Needless to say, “årets Alamo” ble litt kortere enn forventet. Jeg hadde virkelig glemt hvor diger denna byen er, så jeg var egentlig, fornøyd selv, med å komme meg ut igjen siden jeg tidligere har gjort hele turistpakka der inne, med hundre og ørten timer på The Alamo, og like mange timer hengende på en benk mens damene var på shopping.

Mæland koker over av fascinasjon for The Alamo, som Ozzy O. i sin tid urinerte på, bokstavelig talt. Ikke ett eneste bilvrak å se, men de hadde heldigvis noen kanoner i det minste, men ingen Flak 88.

Mer dødskjip intersate. (Noen ganger er den dessverre, dessverre, et nødvendig onde for å komme seg litt videre på ferden, men du verden så kjett det er). Jo, Forden, som nå begynner å bli ganske sliten og lei, begynte å skrike på ny olje, og service, noe vi iskaldt ignorerte. Går det så går det. Såpass får den jaggu tåle. Noen timer senere åpenbarte havet og dagens mål seg, nemlig Corpus Christi. Første stopp, motellet jeg hadde reservert. Midt i Crackville Junk City Hell, eller hva man skal kalle det. Herregud for et nabolag å slenge opp et motell. Eller, herregud for et motell å slenge opp et supervraka hood rundt. Vi skippa hele opplegget og sjekka neste Motel6. Ba de kansellere det første for oss, og sjekka inn for natta. Alt de hadde var et rom for røykere, og boy did they smoke in that room. Askebegeret, eller skal vi si askeberget sto fortsatt på bordet da vi “boarda”. Etter innsjekk tok vi byen litt nærmere i øyensyn før vi spiste middag, drakk øl, blei åndsvakt mette og tok kvelden.

(PS) Innlegget postes stående utenfor resepsjonen på Motel6 langs Interstaten et sted i Texas…en råna står på tvers over midtrabatten, og har gjort det i noen timer allerede. De mangler sikkert tau. Og jo, såpa på motellrommet lukter fisk.

Dagen derpå i Fredericksburg har jeg smakt på tidligere, og den er sjelden spesielt god i 38 varmegrader. Etter en lang natt i selskap med Kevin “Max Pajero” heavy duty-ADHD tok det en aldri så liten formiddag før det ble no særlig action utenfor lakensonen. Morten rakk en tur ut for å duppe og skvulpe litt i bassenget før jeg med støle zombieskritt fikk halta meg ut i dusjen. En litt treg start ble det, men etter nok en drøy og egentlig ganske kvalmende tung frokost, pluss litt milkshake og sightseeing i Fredericksburg sentrum, var vi endelig klare for The Nimitz Museum, og alt hva det hadde å by på, og det skulle vise seg, at ikke var så reint lite. De foregående gangene jeg har vært på dette museet har de holdt på å bygge ut, og i fjor var de nesten ferdige, så i år, endelig. Admiral Chester Nimitz, som var en ikke helt ubetydelig skikkelse i stillehavskrigen mellom 1942 og 1945 ble som tidligere nevnt, født i Fredericksburg. Hans foreldre drev hotell i det bygget som nå huser selve Nimitz-delen av museet. Det ligger midt i sentrum av byen, og er bygget som brua på en båt, ja, med unntak av taksteinen da. Den båtaktige delen av bygget ble revet en gang for lenge siden, men er nå satt opp igjen slik som det opprinnelig var. Det er unektelig et ganske spesielt syn på avstand, og gir nesten inntrykk av at man kommer kjørende mot et havneområde.

Dagens dyrebilde #1. En nesten usynlig kolibri ved bassengkanten

Vel inne på museet løp vi nesten kappgang forbi Nimitz-delen som ikke har noe med WWII å gjøre, (jeg har sett den i normalfart to ganger tidligere), og rett inn på the, ultimate, superduper “George Bush Gallery”. Du verden det er digert. Det er her hele stillehavskrigen, og et utall artifakter er utstillt, og hvilken utstilling det har blitt. Vi er på en måte i ferd med å gå lei av å forsøke å beskrive hvor fett ting er, (i hvert fall for oss), men det er vel fordi vi ikke er allverden til fortattere. Henviser nok en gang til, opplev det selv, evt. sjekk bildene. “The George Bush Gallery” er en opplevelse av de sjeldne, også for oss som er 100% gira på østfronten foran noen andre fronter. Digert, ja, oversiktlig, definitivt ikke uten kart. Mulig å gå seg bort? Check, selvsagt gjorde vi det. Opptil flere ganger, og siste gangen tok det oss vel et godt kvarter å rote oss ut igjen. For de som sitter og humrer over det tilsynelatende døve navnet George Bush Gallery og bare tenker 11. september and so. Vi snakker her om den George Bushen som faktisk kjempet under WWII. Han var den yngste piloten i US-Navy, bare 18 år gammel da han trakk i uniform. Han fløy Avenger, ble skutt ned, og så mer action enn samtlige blogglesere og skribenten har eller noensinne vil komme til å se. Uansett, det er mer enn G.B. i dette museet og det tok oss ikke mindre enn tre timer å komme gjennom alt, eller, det var selvsagt ikke alt, for det er også en utendørsutstilling som vi faktisk ikke rakk. Den ble det til å måtte ta dagen derpå.

Dette flagget betyr akkurat det du tenkte ja…“What the hell?”. I tilfelle man blir beskytt av sine egne, er det bare å få detta til topps.

Utenfor The George Bush Gallery, en hel u-båt gravd ned i hagan, med grønne bølger i graset. Tøft, synes vi da.

Nedskutt japse, altså en fra japan, eller japaneser om du vil. Dette flyet er hentet heeelt til Texas, fra plassen det ble skutt ned, på en eller annen stillehavsøy, et sted i stillehavet.

Etter vi hadde fått sett oss mette på enda en god dose WWII, fant vi veien tilbake til bassenget, og der ble vi til det var altfor seint å få en skikkelig middag. Ja, for det er en ting jeg har glemt helt med denne byen. Det er komplett u-land når det kommer til åpningstider, og ikke alltid like lett å få seg en sein middag. Etter å ha råna opp og ned stripa etpar ganger innså vi at, shit, eneste alternativet var faktisk Mc Donalds, og hvor kult er det in the middle av Tejas? Greit nok, elendig mat, stengte puber, hotell, basseng, drinker, pils, TV, god natt!

Trench art, Iwo Jima. Makes you think…

Nok en modell av en av de to fæle greiene som fikk slutt på krigen en gang for alle, men til hvilken pris? Denne modellen var for øvrig litt finere og mer forseggjort enn den vi så i Los Alamos. Det sier vel mer om oss og turen, enn det sier om modellene, men lell da.

Fillete flagg

1st gunner, Maarud ready to take on them fuckin nipps…

Fly som ikke ble skutt ned. Like helt.

Enda større fly, som heller ikke ble skutt ned.

Etter ei ganske god og lang natts søvn var vi klare for The Pacific Comabat Zone. Den delen av Nimitz og “The national museum of the war in the Pacific”…ja, det het no sånt. Her er det snakk om et digert område stappfult av panservogner, kanoner, bunkere og anna skrot. Inne på dette området arrangeres det jevnlig såkalte reenactments for den ekstra krigssugne. Et slags skuespill med krutt uten kuler. Dessverre bomma vi på dette, men sammen med et eldre ektepar, som selvsagt også hadde møtt opp et godt kvarter før tida, fikk vi en solid omvisning og en lang rekke fakta om stillehavskrigen, som ingen av oss noensinne hadde vært borti. Det hele var unnagjort på en time og var særdeles underholdende og lærerikt.

Denne her har en altfor lang historie til at vi får plass, men han som kjørte den, på en eller annen stillehavsøy, lever fortsatt, og forteller om hva som skjedde på en videosnutt.

Her er hølet etter granaten. Radiooperatøren ble drept, mens resten av mannskapet berget livet. Etter 60 år i jungelen ble vogna funnet igjen, og hentet til Texas.

…og tro det eller ei, her er kanonen som lagde det hølet over her. Den ble funnet på samme sted, og hentet, til, jepp, Texas. Er det ikke utrolig?

Grovt kaliber…

Da vi hadde fått nok krig for denne dagen, var det tid for “The Cowboy Capitol Of The World”. Selvsagt visste og skjønte vi at det ville bli en helt vanvittig varm tur, men når man er i Fredericksburg, ja da MÅ man stikke en tur til Bandera, eller motsatt. Bandera er alt man kan drømme om i en skikkelog cowboyby, nesten. Det er asfalt og pickuper i gatene, men sjarmen og støvet ligger fortsatt tjukt over bybildet. På veien over fikk vi se enda mer av hvor ekstrem tørkeperioden Texas nå er inne i, faktisk er. Elver er helt uttørket, båter ved små innsjøer ligger flere hundre meter inn på land, døde dyr ligger ute på det som skal være gressletter, selvsagt ikke uten selskap av åtseletere med vinger.

Utsøkt dårlig smak i antikksjappa i Bandera

Om mulig, enda dårligere smak i antikksjappa i Bandera. Stort verre enn dette kan det da ikke bli?

Vi glemte å ta med oss kamera til Luckenbach, men her er en smakebit, på en måte. Hondo kjøpte byen en gang på søttitallet.

Bandera bød på litt hyggelig prat med noen lokale helter som kunne litt av hvert om Norge. Hvorav en fyr med kone som hadde jobbet i Norge. Derfra tok hun med seg ei bikkje som hun kun snakket Norsk med, så hun hadde en gang i tiden kunnet endel Norske ord og uttrykk. Da bikkja daua, daua også interessen for å snakke Norsk. Det var jo ingen som skjønte Norsk i huset lenger, så da fløy både hundesjela og Norsken ut pipa. De to drev ei antikksjappe som hadde et helt enormt utvalg, hvor vel 80% var søppel. Likevel, vi fant en og annen godbit der inne. Etter litt mer rangling gatelangs orka vi ikke annet enn å innta Bandera General Store for turens til nå beste milkshake, med malt. Etter den ble det så hett at vi knapt husker noe som helst annet enn at vi satt som slakt i bilen og klora oss tilbake til Fredericksburg og bassenget, the only place to be.

Dagens dyrebilde #1,5 Lat katt i Bandera

Etter badinga klarte jeg igjen det store kunstsykket, nemlig å tette dassen på motellrommet. Det er dass nr. tre på turen, og andre gangen jeg får det til i Fredericksburg. Sist var i 2009 med påfølgende oversvømmelse av gangen utafor badet. For den vømmelmagede blant leserne, slapp av, det innebærer ikke mer enn en barbering og litt overdreven bruk av, you guessed it, dasspapir for å bli kvitt skjeggstubber, (ja for hvorfor bruke søppelbøtta?). I panikkaksjonen som fulgte greide jeg å tette badekaret med det samma papiret jeg hadde tetta dassen med, uten å få åpna dassen, og vasken var allerede tett, for den var full av skjeggrester, så på en-to-tre hadde jeg tetta alle tre slukene på rommet vårt. Vi ga rett og slett bare opp og stakk ut igjen.

Litt utpå kveldingen bestemte vi oss for å dra til Luckenbach, men før det, middag. Denne kvelden skulle vi ikke drite oss ut og kommer for seint, dessuten var vi så ferdige med biffer, frityr og anna smultkjør, at vi igjen gikk for Pizza Hut, som stengte kl.22 kvelden før og sendte oss på Mc Donalds. Joda, vel framme, knock-knock, “Ehm, we’re closing at eight tonite”…Likevel, vi fikk “lov” til å sluke en helmax, sløv pepperonipizza på 20 min før vi fortsatte ut av byen.

*Dagens dyrebilde #2. En stakkar som fløy rett i vinduet på The George Bush Gallery. Den besvimte sikkert bare, for den var borte litt etterpå. *

I Luckenbach var det ganske stille denne kvelden, med noen hvisketrubadurer av det tammeste slaget. Jeg har aldri helt klart å stole på gitarister uten plekter og vokalister uten knekk, men de fikk da drive på for vår del. Likevel, det ble en fin kveld i rolige omgivelser, litt mildere temperatur, “bare” 30 grader, men med tre tette sluk i bakhuet fant vi det best å komme oss videre. Wal Mart er heldigvis døgnåpent samma hva de driver med på Pizza Hut, så der fikk vi tak i en “Master Plunger” og litt all American superplumbo. Masterplungern var ganske heftig, og sugde bedre enn det meste. Håndtaket hadde et litt mer tvilsomt utseende, litt mer som noe man kunne få kjøpt på det lille hvite bygget ved siden av teltvarehuset på Eda. Viktigste er at The Master Plunger virka, så etter litt porselen-plunging gikk vi for litt Sierra Nevada og popcorn på sengekanten før begge bikka på to korte sekunder. Over and out from Fredericksburg TX. One day left!

V-day!

Da vi omsider ankom Fredericksburg litt utpå eftan var det meste egentlig ganske klamt og svett. Jeg kunne formelig kjenne saltlakan på ryggen renne nedover mot der sola aldri skinner, og lukta i kupeen var litt i overkant “kæru” da vi endelig nådde parkeringsplassen foran motellet. Tempen i bilen viste 103 og ingen tegn til bevegelse nedover, og skygge? Hjalp ikke det spøtt. AC? Den henger ikke med i slike temperaturer, i hvert fall ikke på vår nå max white trash utseende Ford med sprekt frontrute og lysende bensinlampe.

I dette huset ble Admiral Chester Nimitz født. Fredericksburg TX. Vi skal fortelle mer om byen og mannen siden.

Når man besøker Fredericksburg er det ett og annet obligatorisk, og noe er selvsagt valgfritt. Som hvor man vil bo for eksempel. Selv om det er sikkert 30 overnattingssteder deromkring, falt valget også i år, som de to foregående, på Inn and Suites. Noen solide hakk over Motel 6, med et utsøkt bassengområde med boblebad og flatskjerm er aldri feil når man besøker Texas, spesielt ikke når de er i stand til å prise seg nesten ned på M6 nivå.

Dette er et basseng, vårt basseng…og vår utsikt. Inn And Suites, forever

Texas er for øvrig inne i den heftigste tørkeperioden som noensinne er registrert, faktisk siden Texas ble Texas. Store deler av staten har hatt mer enn 70 dager i ett strekk uten regn, og med temperaturer over 100 grader hver eneste dag, (regn om til celsius sjæl, eller kom over en tur. Det er som vi sier, molvart, helt insane molvart, selv om Palm Springs fortsatt er rekordholder for årets reise med 115). Dette har resultert i en lang rekke skogbranner overalt i delstaten, og uansett hvor man kjører kan man se frivillige brannfolk som er standby for en evt. utrykning, svartsvidde gressletter, et ellers så frodig landskap, som i dag er helt gult og dødt. Ranchere selger unna dyra sine, rett og slett fordi de ikke makter å gi de det de trenger av mat eller vann, og langs veiene kan man se at det transporteres utallige dyr til slakt både med lastebiler og pickuper. Kjøttprisene stuper, og de økonomiske konsekvensene av dette er i ferd med å sette for mange, uopprettelige spor kunne en lokal hillbilly med fjær i hatten fortelle oss.

Dette er The Nimitz Hotel…fint, ikke sant? Skal fortelle mer om det siden vi…

Etter innsjekk var vi nødt til å slenge på en solid kjøtthaug av en middag nede i sentrum, før vi virkelig gikk inn i feriemodus med bassengsløving og bassengpils. Etter gud veit hvor mange mil, seks delstater og tre tidssoner(?). Ja, er det tre tidssoner vi har vært gjennom? Ja, vi tror det. Likefullt, det var helt suverent å finne hvilepulsen igjen etter mange lange dager. Det gikk imidlertid ikke så lenge før vi fant veien ut igjen, men til fots denne gangen, og ned på Der Ausländer. Buken var selvsagt sprengt til bristepunktet fra før, men, kjett å sitta der uten noe å døtte i kjeften og, så litt salsa og øl var vi klare for.

Dette er et bilde fra en gate.

Der Ausländer har et ølutvalg det virkelig står respekt av, (hovedvekt på Texas og Tyskland så klart, og bedre kan det jo ikke bli) så litt prøving og feiling blir det alltid der. Etterpå stakk vi videre på en bar rett over gata hvor det visstnok skulle være livemusikk denne kvelden, men det var long gone slutt. Anlegget sto fortsatt der, og det satt en cowboy og spelte kassegitar for et helt ufattelig gnålete ektepar borti et hjørne. Vi sjekka ut litt amerikansk fotball og litt kjipere øl enn Der Ausländer. Etterhvert kom cowboyen bort og utbrøt: “Hey man, you look awfully familiar!”. Og joda, rett nok. Det var samma karen vi traff på samme sted for to år siden og ble sittende kvelden ut for prat om lutefisk, akkevitt og norske fjords. At han huska dette er forbi min fatteevne, men jeg fikk klar beskjed om å hilse hjem til kompisen min som spiller trommer, “them two ladies” ble også nevnt. Vi ble sittende og snakke om tørka i Texas, det å være musiker i USA kontra norge, finanskriser, “whiskey and wimmen”, osv osv. Etter en stund kom en annen fyr ut, bartendern sjøl. Han slo seg ned for en stund, før han bød på nach hjemme i garasjen, med gitarer og gratis øl. Vi takket naturligvis høflig ja, for det å henge ut litt med noen lokale helter er alltid spennende.

Blikket til Morten da vi skulle boarde bilen til mannen vi til da bare bestemte oss for å kalle Max Pajero, (han virka litt gira) ja, det kan ikke beskrives med ord, kanskje ikke engang med bilder. Da vi åpnet dørene på bilen, raste det ut søppel over hele parkeringsplassen, pluss en gitarkoffert og for ikke å glemme, et titalls haglepatroner og annen ammo, (skarp ammo!!). Jaja, gjort er gjort, vi hadde takka ja, og ble med. En så kjekk og hyggelig kar er sikkert ikke farlig. Vel hjemme åpna Max garasjen som var enda fullere av søppel, våpen, ammo og anna drit, men såvidt plass nok til ei vifte, et kjøleskap, tre stoler og to gitarer. Her ble vi sittende og utveksle historier hele natta og en av disse må vi bare dele for å gi et visst inntrykk av denne underlige og energiske karen. Max hadde i sin tid vært ute for litt dårlige kompiser og halvshady miljøer. Ei natt hadde han sammen med noen kompiser vært ute og holdt på med no hyss, litt bilstjæling og anna faenskap.

Tøff motorsykkel…

Dette resulterte i at de ble tatt av noen bekjente av bilens eier, hvorpå kompisen til Max hadde blitt knivstukket i ryggen. Etter knivstikkinga kom begge to seg unna, beina gjennom hager og gater til en kyllingrestaurant venner av Max’s familie hadde drevet. Derfra fikk de ringt politi og ambulanse, uten helt å fortelle hva de hadde holdt på med. For at Max ikke skulle bli tatt for medvirkning til biltjuveriet hadde han måtte gjemme seg i ei tønne med brukt frityrolje i to timer mens politiet og ambulansepersonell var på stedet. Og har kommer vi til vendepunktet i Max’s liv. Det var nemlig da han fant ut at “crime don’t pay” og fant jesus. Ikke lenge etter traff han ei jente med en familie som drev en kjede med frisørsalonger, blant annet i L.A.. Etter det ble han hårmodell, holdt kontakten med Jesus og gifta seg. Han er fortsat gift, har tre barn, en garasje full av dritt og våpen pluss en bra og en råtten gitar, og en bil full av ammo. At han hadde en maksimalt rå type ADHD er hevet over enhver tvil, for han var helt vill da han fortalte historier, og skulle filme hele besøket, gitarspillinga og festinga. Snubla rundt i kabler og utstyr, tryna og sto i verre. Han var 44 år og den mest intense person jeg noensinne har møtt, noensinne, ever! Hence the name Max Pajero!

Milkshake

Han hadde også endel sangtekster han ville framføre for oss, og lurte på om jeg kunne sette melodi til disse, hvilket jeg mer enn gjerne gjorde, mens digitalkameraet sto og gikk. Favorittlåta hans var “Redneck Drug Dealer”, ei låt som handla om han selv, og at han var en redneck drug dealer som forsynte hele Fredricksburg med dop, at han hadde egen plantasje, (noe han tydeligvis faktisk hadde in real life) og var ufattelig smart som greide å lure DEA som leita etter plantasjer med helikopter og full pakke. Jo lenger ut i låta vi kom, desto mer gikk det opp for oss at fyren faktisk hadde en egen plantasje ett eller sted i området, trolig på familiens ranch like utenfor byen. Han fortsatte med en kjærlighetssang som jeg la i D-moll, men den var så far out at det finnes ikke nok syre i hele Texas for å bli utafor nok til å skjønne hva han ville med den. Da The Redneck Drug Dealer begynte å bli klar for å bikke bestemte vi oss for å stikke tilbake til motellet, som vi nå selvsagt ikke hadde den ringeste anelse om hvor lå. Max forsøkte å forklare, men var på dette tidspunkt så drita at alt han klarte å få ut var: “You go right, then left”. Ok, takk for hjelpa, det var jo ikke no problem. Vi labba rundt i sikkert en god time, att og fram, kryss her og kryss der, forbi en inhegning med noen geiter, et jorde, ei diger trafikkøy og enda noen ugjenkjennelige kryss før vi begynte å kjenne oss sånn halvveis igjen, og da var det enda litt til. Aldri før har det vært en større blessing å se inngangsporten til Fredericksburg Inn And Suites. Det ble natta ca kl.5, tror vi. Dagen derpå fant jeg en lapp i lommeboka mi med et telefonnummer på, og navnet Kevin. Kevin er nok Max Pajero, men vi har ikke tenkt å ringe med det første. Takk for nå.

Spark en bæsj, hadet bra…

Noen dager er mindre hektiske og begivenhetsrike enn andre, eller de ligger i hvert fall an til å bli det. Det kan også være en bra ting, spesielt når man sliter litt med å huske hvor man dro fra samme morran. Denne dagen dro vi imidlertid fra Shawnee via Kickapoo med Outlaw Radios Hillbilly Jim på lufta, og et timelangt intervju med Hank III. Den ultimate countrykåbbåigærningen som tilfeldigvis er barnebarnet til mannen med nesten samme navn. Hank 1, het han egentlig det?

Action, uten oss som hovedrolleinnehavere for en gangs skyld

Vi hadde bestemt oss for ikke å dumpe Oklahoma City, selv om vi endte opp milevis unna, (nesten i Tulsa) kvelden før, og fikk en utrolig og underlig opplevelse på veteranbaren midt ute i bushen. Derfor vendte vi snuta tilbake mot byen, Bricktown måtte vi få med oss, det mente både google og han duden vi traff på et gatehjørne i Amarillo. Vi hadde ikke kjørt lenge før vi spotta noe som resulterte i nok en livsfarlig nedbremsing med påfølgende vingling mellom filer, og febrilsk trøkking på GPSn. Det vi hadde sett var etter alt å dømme Tiller Air Base. I korte trekk, en mega diger flyplass med alt mulig, hemmelig, rart innenfor portene. Det som er så flott med Tiller er at de har en gratis flyutstilling utenfor portene med plenty av parkeringsplasser, dasser og drikkefontene. Perfekt for to nå halvkvapsete bleike svette nerder på tur. Vi rangla rundt blant noen av flyhistoriens råeste maskiner, alle med hvert sitt plakett med info om ditt og datt som du trolig blåser en lang tynn en i.

Felles for alle var at det var fly med en tilknytning til basen. De ble servet der, bygget der, eller motorene var bygget der. Uansett, å se en B-52 på noe annet enn TV var rett og slett helt utrolig rått. De hadde B-29 også, og B-1, pluss mer, ja det gikk trill rundt for oss. Vi lot oss imponere en times tid med blikket festet opp mot vinger og bombeluker, før vi stakk videre inn i byen med solbrente neser og nakker.

Mæland og Dixie Chicks ler av tosken Toby

Bricktown i Oklahoma City er et slags hurramegrundt område av dimensjoner, med baseball stadion og full Micky Mantle mania i midten, og ikke minst banjomuseum. En liten kanal omkranses av massevis av teglsteinsbygg som ble satt opp på slutten av 1800-tallet, hence the name. Parker og grønne lunger overalt, fortauskafeer og barer, en herlig stemning og trolig helt over mayhem på natta. På kanalen går det båter att og fram hele dagen, og hele natta for den gjennomsnitlig late amerikaner. Vi tok oss tid til en øl i sola, slappa max av der vi tuffa rundt og hørte på helt nasty ræva trubadurer her og der. Sto og titta dumt opp på baren til tosken Toby Keith, lo litt av navnet på den, og rusla videre. Varmen begynte å ta litt piffen ut av oss, så vi bestemte oss etterhvert for å bevege oss mot bilen, og Texas.

Dagens dyrebilde. And i Bricktown

Selvsagt gikk det ikke lenge før fleskebuken skreik etter mer sukker og anna drivstoff, så vi vrengte av interstaten ikke mange skritt utafor byen. Tilfeldigvis så vi et skilt, og når vi ser skilt, ja, da endrer vi rute såklart. I Pauls Valley dreide det seg om det ultimate nerdemuseet av absolutt alle, men herrejemini så fett det var. Joda, welcome to the action figure museum!

All American hero, Cpt. America!!! POWERMOTHERFUCKER!!!! HÅH

Kisen som tok oss i mot var selve malen på åssen en tegneserienerd skal være. Tjukkeste brilleglassene, nok kviser til å fylle en hel ungdomsskoleklasse, høyt og ganske rotete hårfeste, supermann t-skjorte, litt sånn uryddig bevegelsesmønster, og etpar ticks i trynet og nasalpipestemme. Herlig! Han var blid og trivelig, og helt uanstendig dårlig i hoderegning, så det ble etpar forsøk før vi fikk betalt for billettene og entret utstillingsrommet. Dette kan ikke beskrives med annet enn: “Oi!!!”. Mer enn 12000 figurer fra actionfigurens morgen og fram til i dag. En helt vanvittig samling vi aldri har sett maken til, og trolig aldri vil få sett maken til heller, ikke utenfor Pauls Valley that is. Ikke visste vi at det fantes så mange ulike kategorier og så mange av hver figur, og gud veit ikke hva av hva. Jeg fikk veldig lyst på en sånn tøff Captain America figur, men klarte å undertrykke nerden i meg nok til at det ble med en hilsen i gjesteboka.

Vi så på klokka, og bestemte oss for bare å velge et sted med Motel 6 for å få en litt mer mennesklig kjøredag. Noen av de siste har vært helt vanvittig lange takket være Route 66, som vi nå hadde lagt bak oss to delstater unna slutten, eller egentlig begynnelsen da. Det ble Hillsboro TX, endelig tilbake i The Lone Star State, og hva ville vel da være mer naturlig enn å spise på The Lone Star Bar. Faktisk en uavhengig sjappe langs veien som var veldig koselig, og serverte super mat i normale posjoner. Uvant! Vi ble servert av rodeojenta Courtney som hadde et hofteparti som en grov tømmerhøggar, og ganglaget til en cowboy. God plass mellom knea med andre ord. Hun lurte på om vi syntes hun snakka som en “hick”, men vi parerte elegant med at vi er store fans av, skal man kalle det dialekta eller talemåten “around here”…og at det ikke er en dårlig skjult sarkastiskironisk vits?

Fort Worth skyline. Her spilte Stones i 1972 og 1978. Sistnevnte kommer på konsert-dvd i november i år.

Hun trodde forresten at vi var fra Irland, men ble overveldet over det faktum at vi var fra Norge. Hvorfor aner vi ikke. Hun møtte oss med et “Y’all” og sa farvel med et “Y’all”. Vi tok en tur tilbake til Lone Star Bar senere på kvelden for en usigelig vond drink som het Captain on Acid, spotta noen gærne lokale helter som dreiv og tok ut lufta på hjula til en bil på parkeringa der ute. En bil som for øvrig hadde en stil av en annen verden. 24" felger, heisa med oksehorn på panseret og grønn metalflake lakk. Joda, det finnes rånar i Texas også. Når stemningen og fotballresultatene på TVn gikk tvers gjennom taket tok vi turen tilbake til motellet for en litt tidlig kveld. Vi vendte tilbake for frokost dagen etter. Lone Star Bar i Hillsboro, TX, anbefales!

Han kameraten her var kjempefull og så utrolig blid og sjarmerende at han får være med i bloggen. Han hadde gått på spritsjappa for å handle, men hadde glemt penga hjemme. Det låt somtrent slik: “Aooohhh, aah fowgat ma maanne, ah was gonna baa som beers, bat a fow…aaaahh, burp, fowgot ma manne. Hey bowas, aaah, brrrrupurp”

Dagen etter kjørte vi i grunnen bare ren fartsetappe mot målet, Fredericksburg med et stopp i Waco, mest bare for å ha vært i Waco. Selvsagt tok vi oss tid til et museum her også, nemlig The Doctor Pepper Museum. Hva skal man egentlig si om det da? Vi velger å tro at bildene taler for seg selv!

Ser du den lyse flekken på veggen, litt oppi der? Der var det et digert høl på femtitallet, eller noe. For en tornado braste gjennom Waco og traff bygget her. Det har for øvring ingenting med Dr Pepper å gjøre, tornadoen altså.

Ankomst Fredericksburg med påfølgende basseng, middag og fest, følg med i fortsettelsen. Den kommer så fort vi har et stabilt nettverk og får tømt minnekortene for bilder. Ja, for det er som de sier, en heeelt annen historie, og hvilken historie det ble. Oh lord!

I Elk City har de olje, det var ufattelig spennende, ja.

Som vanlig følte vi oss litt dumme da vi skulle reise fra Elk City. Stedet vi dømte nord og ned dagen før var jo ganske så sjarmerende i dagslys, og dessuten, de hadde museum, og hva er vel en road trip uten et museum for hver mil, hver by, hvert eneste fordømte lille tettsted? Vel, vi bestemte oss for å sjekke ut det kombinerte “Route 66, Old Town, Farming og transportation- museum”, pluss en haug andre ting de hadde bak portene. Frokost var det så å si umulig å få seg i byen, sett bort fra Sonic, (klassisk drive in som har vært med mer enn et halvt århundre). Bilen var på dette tidspunkt såpass lite delikat innvendig at tanken på å innta et måltid der inne virket rett fram frastøtende, i hvert fall før en skikkelig opprydding. Det ble til at vi måtte kjøre flere mil ut av byen, som for øvrig var full av robuste og ganske røft utseende oljearbeidere. Det er visstnok mer enn nok olje i bakken rundt Elk City, og det er dette som drar hjulene i dette lille samfunnet rundt. Alt vi kunne finne var Subway og Taco Bell. Enkelt: Subway. Og, for første gang på turen kunne vi sette oss i bilen igjen uten å ha lyst til å kaste opp først. Normalt mett…eller, er det bare magasekken som har utvidet seg enda et nummer? Trolig det siste.

Krølltangmuseet i Elk City

Vel tilbake i vidunderlige Elk City, full pakke med kombomuseet av en annen verden. Her gikk vi i grunnen ganske fort lei, kanskje fordi det var tidlig på dagen, og litt fordi det framsto som litt uoversiktlig, og var bygd opp rundt en “old town” som var satt opp i 1997. Amerikanerne er ganske så ramme på det med mild historieforfalskning. Uansett, mange fine biler, gamle rare dingsbomser, rodeostash, hus og jernbaneartikler. Ja, la oss ikke glemme den store stallen med gamle hestekjerrer og en helt ekte plastikkhest i full størrelse. Det beste der inne var det såpeglatte gulvet som gjorde at vi kunne løpe rundt og skli som på skøyter etpar minutter før vi elegant marsjerte forbi farming biten og hoppa i bilen for neste etappe.

Gammalt stash i Elk City kombinasjonsmuseum.

Den ble i grunnen ikke så veldig lang, for i Clinton, fortsatt Oklahoma, fortsatt før Oklahoma City, ja der fant vi jo det ultimate Route 66 museet, eller i hvert fall de som påberopte seg å ha selve “museet” med stor mus. Ja, rett nok, det var faktisk ganske bra. Sett bort fra at de spilte Beatles i 60-talls avdelinga kunne vi ganske fascinert og fornøyd loffe rundt og se lese oss gjennom strekningen vi hadde kjørt, (baklengs såklart). Å fortelle så mye om dette er i grunnen meningsløst når man har google noen museklikk unna. Det beste er selvsagt å legge ut på turen selv. Du aner ikke hvor mange gjestebøker du ender opp med å måtte signere.

Våpen i Elk City. Disse var ikke lenger i bruk på gata, men trygt plassert i glassmonter på museum.

Etter denne stoppen slo det oss at klokka var i ferd med å løpe fra oss for alvor. Jeg begynte å bli faderlig tørst og sugen på å henge ut med localsa igjen, så det ble flattjern, innenfor rimelighetens grenser. 80 i 75 sonen er ikke no alvorlig overtramp, men oi, steike. Blålys gitt. Vi ble hooka av en HW Patrol. Når sant skal sies kom det ikke som noe sjokk. Jeg så han kryssa midtrabatten på motorveien lenge lenge før vi blei stoppa. Jeg så han forsvant, og kom tilbake i bakspeilet mitt og lå der mile etter mile, (ingen kobling til Jahn Teigen takk!!!). Jeg satt konstant og overvåkte speedometeret mitt, og ikke så mye som en bitteliten mile over grensa fra han var synlig til han la seg rett bak og kommanderte stopp.

Soon to be us

Ut hoppa en passe stuttjukk, smørblid og hyggelig kar med litt sånn aryan brotherhood sveis. Han titta på oss og ba om førerkort og spurte om det var vår bil. “No, it’s a rental sir”, (med vibrerende pipestemme). “My drivers license is in the back, in my suitcase together with the papers on the lease…sir”. (nå med litt mer selvsikker, jeg har vært i USA og blitt stoppa av politiet før-stemme). Samtidig som jeg sa dette så jeg at enda en politibil stoppa bak oss, (en sånn Knight Rider aktig sak med diger kufanger). En fyr med sånn teit stivbremma hatt gikk ut. (State trooper). Han så ut som en mix av Robo Cop og The Terminator, (nei, ikke Vegard Ulvang) helt uten ansiktsuttrykk og med tøffe solbriller. “Å faen, hva har vi egentlig gjort nå?” tenkte jeg noen sekunder, før jeg snudde meg mot han litt mildere utseende “aryan brotherhood sveisen-typen” igjen. Han holdt på å spørre ut Morten om hva vi dreiv med, hvor vi var fra og hvor vi skulle. Jeg gikk for å hente førerkort og vognkort bak i bilen. Robo Cop-Terminator sto urørlig og titta på meg uten å hilse. Jeg var sjeleglad for å ha tømt blæra på en bensinstasjon for ikke altfor lenge siden. Aryan Brother Cop kom bort til meg: “Don’t worry about it mister. I can see you got a bunch of stuff back here. Let’s not mess up the car even worse”. Sant nok, det så ut som et bomba crack house der bak. “Just remember to keep your distance from those semis, ok”. “Absolutely sir, I’ll make sure there’s enough distance, thank you”.

Da, måtte det da for pokker gå an å komme seg til Oklahoma City, eller? Vi fortsatte turen, men etter ikke så altfor lenge dukket det opp et skilt. “45th Infantry Division Museum. Free entry”. Å herregud, kan det virkelig være? Ja, selvsagt kan det det. Litt febrilsk knepping på GPSn og vi var good to go, for enda en, eller, ikke enda en, men den ultimate museumsopplevelsen so far. 45th var gutta som først kom til Dachau, de var i Berchtesgaden, Korea, Vietnam osv osv. Det var selvsat begivenhetene mellom juni 1944 og mai 1945 som interesserte oss mest, men vi skulle da saktens klare å sette av tid til resten også. Det viste seg bare å være noen minutter unna. HW Patrol glemt, klampen i bånn. Detta kunne vi ikke gå glipp av.

Sherman og Mæland

Et fly

En kanon med en idiot av en blindpassasjer

Mikke Mus gassmaske, for barn. Ganske trist og fælt, egentlig.

30 minutter seinere sto jeg og så mitt eget speilbilde i et speil som ble funnet på rommet til Hitler i førerbunkeren, mai 1945. Mer er det i grunnen ikke å si om den opplevelsen. Rommet fra frigjøringen av Dachau var et rystende dokument over menneskehetens ytterligste grusomheter, og vi ble begge stående og måpe over fortellinger og artifakter som var utstillt der inne. Ironisk nok var det bildene av ihjelslåtte SS vakter etter frigjøringen som gjorde sterkest inntrykk. Hva hadde ikke menneskene som led under disse mennene måttet holde ut, og hvor lett måtte ikke en rask død føles for overgriperne sett i forhold til “alternativet” de hadde utsatt så utallig mange andre for. Folk som fortsatt snakker om “det som ikke skjedde” burde ta en seriøs reality sjekk før de legger seg inn på et hvilket som helst mentalsykehus". Ingenting provoserer meg mer enn akkurat det.

En utrolig godt bevart porselensfigur laget i Dachau

En av “gutta” som var med i frankrike var på plass for å fortelle litt historier blant gjestene på museet, men det ble nesten litt trist. Altså, med all respekt for hva denne mannen har opplevd, og ikke minst utrettet for vår frihet, men det virket nesten som museet tviholdt på denne ene veteranen, som ikke virket å kunne huske noen verdens ting lenger, bare fordi han var en veteran. Han var veldig blit og hyggelig, men kanskje visste han ikke engang hvorfor han var der. Ute på plassen foran museet var en lang rekke militærkjøretøyer brukt av 45th utstillt. Vi sosa rundt så lenge vi orka i varmen, men til slutt måtte vi bare kapitulere og gå tilbake til bilen. Der oppdaget vi forresten at steinspruten vi fikk dagen før var blitt til en halvannen meter lang sprekk. Morten kunne konkludere med at nå hadde vi også fått “amerikansk frontrute” og henviste til de utallige flisete bilene vi hadde sett på turen, samtlige med helt moste frontruter og gule lykter.

Undertegnede ved siden av ei kappe båret av tidenes verste massemorder, (tallmessig nest etter Josef Stalin vel å merke)

*Kan dette være “The American Museum of German Relics”? Et utvalg krigstbytte hentet hjem av gutta i the 45th, som var med på å befri Europa. *

Etter 45th fant vi ut at å dra til det derre Brick greiene i OK City nå var altfor seint, så vi moste på i retning Tulsa, fortsatt på Route 66, bare for å finne et sted å sove for natta. Etter en stund svingte vi tilfeldigvis av og inn til en liten by ved navn Chandler. Vi hadde ikke hørt et ord om Chandler fra før, men hvilken hyggelig overraskelse. Kveldsmat ble inntatt på the Bom A Rang diner. En diner som hadde vært med siden femtitallet og bar navnet til en heftig hot rod som gikk i Chandlers gater på den tiden. Super service, knall mat, og ei drit forbanna kjærring som skulle hat tilbake pengene sine for den elendige maten hun hadde fått, (i sokkelesten mind you). Vi tipper: rusa deluxe.

I Chandler Oklahoma støtte vi på The Holy Ghost Of The Rubber Duck

Vi tok oss en spasertur for å kjenne litt på den softe atmosfæren i Chandler før vi innså at en bar, det kunne vi glemme å finne her. Vi spurte oss litt rundt og ble sendt til The VFW post, som for øvrig ikke ble funnet helt sånn uten videre. Det vi ikke visste da vi kom til “VFW” var at de tre bokstavene sto for Veterans of Foreign Wars bar. Ja, ok så veit ikke vi alt heller da. Det oppdaget vi først da vi hadde fått bestillt noe å drikke på. Joda, vi har da sett en og annen krig i Norge også, og jeg har da avtjent verneplikten min om ikke annet. Jeg har tilogmed vært i heimevernet.

Vi fant det smart ikke å slenge rundt oss med nedsettende kommentarer om verdens største idiotpresident(er), ei heller flatterende kommentarer om den sittende. Likefullt, vi ble lagt merke til, that’s for sure. Etter en stund kom en kar i skjegg. Han titta på den ene servitrisa og sa: “Ok, so, are these two here them guys you told me about?”. Vi sank to tommer hver på stolen. Oh shit, hva nå? “What are you doing here? Norwegians?”. “Øhhh, we’re just passing by, and wanted to grab a beer”. “Noones just passing by here, noone”. “So, what’s the story guys? Why are you here?”. Vi forklarte så høflig og ydmykt vi kunne at vi tilfeldigvis endte opp i Chandler, og ikke fant noen barer der, så vi måtte leite litt, og ja, da endte vi opp her ute. Han titta mistenksomt på oss og begynnte å fortelle om baren, som ble startet av krigsveteraner fra første verdenskrig i 1944. Han kunne fortelle av det fremdeles kom medlemmer dit som hadde kjempet i annen verdenskrig, men at de begynte å bli få, få. Hele konseptet med baren var å ha et sted for veteraner å møtes, uansett hvilke kriger de hadde kjempet i. Han presenterte seg etterhvert som Rob. Samtidig mens denne samtalen pågikk kom det en fyr fram fra bakrommet med jevne mellomrom. Han kunne umulig veie mer enn 50 kilo, var helt gul i trynet, bar på ei oksygenflaske i ei hendig skinnveske under armen, og bestillte øl etter øl uten å ytre et ord, før han forsvant inn på bakrommet igjen. Slik fortsatte det mens vi snakket med Rob om kriger, barer, europa, reising og fartsbøter. Det viste seg at han hadde fått endel, at han ble valgt til leder for VFW posten hver gang, hadde for mange jobber, men likte det, tross alt. Det ble bemerket fra bardama at vi burde henge til karaoken begynte, men vi takket høflig nei for å kunne komme oss ut i natten og starte jakten på et sted å overnatte. Hvor det var, sånn i himmelretning er ingen av oss helt sikre på, for vi bare ba GPSn om å finne et motell. Vi sjekka i Chandler. Der ble vi spurt om vi var med i nasjonalgarden, så ringte telefonen, og dama bak disken ble opptatt for alltid, så vi stakk og endte opp på et sted som het Shawnee et steinkast unna Kickapoo i stedet, Motel 6 såklart. God natt!

Joda, du sier noe der. Amarillo TX.

Dette var dagen da vi skulle utforske Amarillo, uten egentlig å ha noe begrep om hva vi skulle se etter. En IHOP-frokost sparka oss godt i gang, og ja, der røyk løftet om at dette også skulle bli dagen da i hvert fall jeg åt salat, eller ingenting. Med buken sprengt til bristepunktet gulpa jeg meg tilbake til bilen og overså totalt Mortens kommentar om at jeg snart burde komme meg på en dass. Ja, for det er noen dager siden det var poo-poo, (Arizona) og ett sted må all maten ta veien. Jeg var hypp på å sjekke noen gitarsjapper og plotta inn ikke mindre enn tre på GPSn. Den første skulle ligge midt i et lyskryss i følge GPSn, den neste var et digert engroslager for Ibanez, og den tredje, ja det var Guitar Center. USAs svar på IKEA for musikere. Greit nok, en liten titt måtte jeg ha. Som forventet, en million gitarer, ingenting jeg var hypp på. En halv million forsterkere, ingenting jeg ville tatt meg bryet med å drasse med meg hjem for ombygging og anna styr. Dippedutter overalt, max samlebånd og noen hinsides all fatteevne kule karer bak disken: “Right on bro. We’re down with that, awrite. Awesome”…blablabla. Samma, prisen på en av dippeduttene var så langt under hjemmenivå, så det ble en bitteliten handel, men oi, åh, ja, der kjente jeg det da jeg bøyde meg ned foran disken for å ta godsakene nærmere i øyensyn, endelig: “bowel movement”. Som Charles Bukowski sa, sånn ca. “Sex kan være interessant, men det er ikke livsviktig. En mann kan gå et helt liv uten å få seg litt kvinnfolk, men han ville daue etter ei uke om han ikke fikk drite”. Guitar Center har kundetoalett, og det fikk sannelig to besøk av undertegnede før vi lykkelige kunne kvitre oss ut døra. Jeg fordi jeg var etpar kilo lettere og mindre bekymret over en eventuell forstoppelse. Morten fordi innemiljøet i bilen endelig ble betraktelig bedre, eller, litt bedre i hvert fall.

Veien videre gikk innom et slags kjøpesenter i stil med Wal Mart for litt hygieneprodukter og en 3 cd boks med Lynrd Skynrd. Da vi etter mye om og men kom oss til kassa så dama dumt på meg og sa: “card!”. Alt jeg klarte å gulpe opp var et “Hæ?”, mens jeg vendte meg mot Morten som skjønte akkurat like lite. Jeg sa “cash” og håpte på at det hjalp. Nei, “card? where’s your card mister?”. Det var da som f**n! “Hæ? No card!”. “You need to have a members card in order to…blabla” og da gikk det endelig opp for oss to tøntskaller at vi var på en slags USA-Smart Club. “Sorry, whatever, bye!”. Tilbake i hylla med de mistenkelig billige varene som kun ble solgt i vanvittige kvanta til folkene i kø rundt oss. Vi fikk med oss tilsvarende saker, unntatt Lynrd Skynrd på Wal Mart like over gata før vi vendte snuta mot downtown Amarillo, selvsagt med en detour innom et byggefelt tre mil utafor byen. Vi endte opp med å fjåse rundt som noen andre idioter i sikkert en halvtime til før vi innså at Amarillo ikke har no sentrum, bare en haug digre hus litt her og der.

Vi satte fra oss bilen for å gi disse bygningene litt her og litt der en sjanse. Like ved parkeringa kom vi til en diger innhegning med en smal inngangsport. Der sto det at det kosta en bitteliten formue å komme inn, men at man da kunne eta seg kav ihjel på grillmat hele dagen bare man ikke prøvde å ta med seg maten ut av området, for da ble det hui og helvete. Vi spurte en kar som sto og loka rundt på et hjørne like ved om hva vi skulle gjøre i Amarillo. “What to do in Amarillo? Get the hell on aout, hit the I-40 and go to Oklahoma City. It’s only about four hours awaya.” Han forklarte videre at det var som vi mistenkte, ikke noe handelssentrum i byen, som nevnt, bare litt hit og der og masse kjøpesentre og anna skrot utafor sentrum.
“No, what you boeys ougtha do is go da Oklahoma City, go to da Brickyard boeys, dadl be a blaiest faow ya”
Vi så oss litt rundt, tenkte det samma. Fuck it, Amarillo kan seile sin egen sjø, vi stikker til Oklahoma City. The Brickyard er saker!

Vi sæla på og vrengte ut av sentrum, så oss litt til sidene for å se om vi så noe som kunne minne om handlegater eller trivelighe fortauskafeer. “Heial nao, nathin main, nathin at aol”. Pøsj, ny by, ny stat. Et støkke utafor støtte vi på det første omen om “what’s about to come”. Dagen før hadde jeg sjekka litt om hva som ligger utafor Amarillo, og der fant jeg “the bug ranch”. Hørtes litt kult ut, spesielt i kjølvannet av Cadillac Ranch, tenkte jeg. Eneste faktum jeg overså var at ei boble med snuta i bakken ikke er høyere enn den høyeste av fetterne mine, så vel. Bug Ranch ligger ved avkjøringen fra I-40 til Conway like øst for Amarillo, enda et dødt sted langs Route 66. Det var akkurat så EPA som det kan høres ut for folk som IKKE er sykelig interessert i VW.

La oss ikke dvele så lenge over hvor døvt det var og heller komme oss ut på veien igjen før vi glemte hvor fett Cadillac Ranch var. Eller over veien, til Love’s. Love’s er et truck stop som ligger bare noen hundre meter unna Bug Ranch. Der fikk vi handla inn total trashmat av verste sort, og donert penger til en innsamlingsaksjon vi ikke klarte å skjønne hva var til inntekt for. Jeg fikk uansett med meg et fint kompliment på veien ut etter å ha donert en dollar eller to. “The minute you walked in sir, i saw that you’re a good man. Thank you so much!”. Jeg kunne ikke høre at hun sa det samme til noen av de andre donorene. Kaka jeg fikk som takk smakte sirupskake, og var ganske god.

Veien videre gikk igjen, vekselvis på Route 66 og I-40 med periodiske stopp på flere ulike småsteder som hadde gått heden en gang på seksti eller søttitallet. Deriblant Shamrock, som kunne by både art deco arkitektur, og dæven, jaggu hadde de ikke en bilskrot også.

Ja, du kan le av temaet, men det er i hvert fall ett av de mest gjennomførte, og ryddige museene jeg noensinne har sett, og de klarte faktisk å gjøre piggtråd til et interessant tema, og det var gratis, og dama som jobba der var superhyggelig. Jeg skal holde meg for god til å ramse opp norske, gjerne lokale museer som er i stand til å gjøre det stikk motsatte av hva de folka her klarte, nemlig kjede vettet av meg med et spennende tema.

Siden vi hadde nådd en foreløpig underlig museumstopp i Mc Lean måtte vi bare bråstoppe like over delstatsgrensa og sjekke ut Roger Miller museet i Eric, men det var gudskjelov stengt så vi valgte å fortsette noen mil til et foreløpig mål foran Oklahoma City, nemlig Elk City. Det måtte jo kunne by på en liten smak av hjemme, kanskje elgsteik til middag? Ei mørk regnværssky hang tungt over byen da vi kjørte inn, sammen med Bug Ranch utgjorde den ett av dagens to omens om Elk City. Vi leita litt hit og dit etter et motell, og bestemte oss for å ta det opp en notch fra Motel 6, og gikk for Best Western. Om det der var BEST western lurer jeg jaggu på åssen “worst”, eller i det minste “OK-Western” er. Her fikk vi vårt første insekt- og edderkoppbefengte rom. Kvaliteten ellers orker jeg ikke engang begynne på, det gjør meg bare kvalm og deprimert. Vi spurte om et tips for et sted å spise og ble sendt over gata til Pedros Mexican grill. Synet som møtte oss minte om EPA-Cafeen en gang tidlig på åttitallet. 100% sjelløst og helt ufattelig lite sjarmerende. Så tragisk var det at jeg påberoper meg retten til å bruke uttrykket “kav røti” for andre gang i reisebloggen. Gutta som hang utafor virket heller ikke spesielt begeistret for å få besøk av to trøtte bleikfiser med blikket festa mot fortauet.

Vi gikk videre nedover gata for å se på ei boble som sto til salgs. I det Morten hadde identifisert den som en ‘58 modell, skreik det i dekk, klunka i understell og hvinte i bremser to meter bak oss. En Ford Bronco hoppa over fortauskanter og midtrabatter, forbi en skiltpost og rett mot oss før den bråbremsa like opp i rumpa på bobla vi akkurat hadde beskuet. Inni satt ei helt hyperdopa dame som skreik og bar seg: “Are you guys trying to walk somewhere?”, “Øh, joa, hvis vi ikke blir ihjelkjørt av et crackhue på veien så”, (tenkte vi inni oss). Så ba hun om å få litt penger for å kjøre oss dit vi skulle. Ja, for det er klart vi er hypp på å ake med noen som bare vrenger jeepen på kryss og tvers av midtrabatter så dekk og felger vrenger seg i alle retninger og er så rusa at de ikke merker det spøtt av hvordan bilen reagerer. "Takk, men nei takk, we’ll rather walk, it’s such a nice evening in such a shitty fucked up town". Hyn fyra en røyk, fortalte at hun akkurat hadde blitt kasta ut av huset sitt og trengte penger til bensin, og mer enn gjerne kjørte oss dit vi skulle. “Ja, kjør oss til et sted som serverer kjøttkaker i brun saus”. Nei, vi sa ikke det da, men…Morten ga henne 5 dollar og vi lista oss videre på litt mer betryggende avstand fra veien. Da gatene ble skumlere og styggere og enda mindre innbydende litt lenger ned på stripa bestemte vi oss for å snu og hente bilen. Det ville tross alt være bedre å kollidere med hu dama, enn å bli most utover veien som jordbærsyltetøy ved neste lyskryss. Vel på plass i bilen og ut på leiting etter et ok sted å spise i Crackville Guns City…ikke så lett. Et sløvt tacomåltid og god natt Elk City! May we never meet again, (trudde vi)!

Steve Irwin, Elk Crackhead City. OK

Etter å ha sett Santa Fe fra flere ulike vinkler, både uteliv, arkitektur, mat, fattigdom, parker, kjerker og utallige kunstutstillinger, gallerier og smykkesjapper følte vi at det var på tide å komme seg videre, til Texas. Uansett, ikke uten å gjøre et lite forsøk på shopping i sentrum. Jeg hadde lest meg opp på New Mexico gitarsjapper, så vi plotta inn High Desert Guitar på GPSn. Det kunne vi spart oss for. Fire runder rundt kvartalet, litt att og fram, og vi innså plutselig at sjappa lå vegg i vegg med hotellet. High Desert Guitars blir omtalt på nettet som superseriøs, hyggelig og ikke minst, stedet for en “uforpliktende” gitarprat, som det heter i allverdens idiotisk reklame, i hvert fall i Norge. Jeg tror innehavern av sjappa ytret max tre ord fra vi kom til vi labba ut døra. Utvalget spant fra råtne kinagitarer av aller mest bedritne sort, helt opp til 40 talls Gibson og Martin, med litt Collings og annet jåleri i nyavdelinga. Forsterkerwise kunne de by på eldgamle Ampeg-godbiter jeg gjerne skulle hatt med hjem, i hvert fall med de prisene. Det samme gjalt Fenderproduktene, men ingenting av det jeg egentlig var ute etter. Så, takk til High Desert guitars, back on the road.

Ja, Morten har fått seg fisheye linse, ja, vi har kjøpt t-skjorter på samma billigsjappe, og ja, det er ganske vanlig å klø seg i skrittet når man kjører bil.

Vi hadde sett oss ut Amarillo som dagens mål, ikke for langt, og viktigst av alt, ikke for stort. Vi var ikke helt klare for millionbyer igjen, enda det er ei god uke siden L.A. Med litt sløra progrock på radioen kjørte vi inn i turens første skikkelige regnskyll. Focus med syrereisa Hokus Pocus er særdeles lite egnet for HW-cruising, så vi kneppa over på iPod med Hank III. Det blir aldri feil.

Da vi kom oss til I-40 var vi langt forbi frokost og hølgrøvine som sultefora svartbjørner. Clines Corners virket derfor som et bra sted å stoppe. Clines har vært med siden 1937, har fløtta på seg en gang, og klorer seg i dag fast ved siden av I-40 etter at Route 66 gikk av med pensjon. De kan skryte av Route 66s største gift shop og verdens største burrito. Det siste der er ikke dokumentert, men da vi vralta ut igjen følte jeg at jeg hadde svælja en basketball bada i salsa og rømme, så det var i hvert fall stort nok. Kaffen var ganske fæl, men servicen god, og atmosfæren veldig autentisk, veldig den vi har drømt om, den som føles som ekte USA, hva nå det er. Etter Clines kjørte vi litt vekselvis Route 66 og I-40. Noen steder går de så å si oppå hverandre, mens Route 66 tidvis slynger seg litt i alle retninger.

Ved Santa Rosa stoppet vi ved Route 66 Auto Museum. De hevder å være “da shit” eller det offisielle Route 66 bilmuseet, og hvem er vi til å overprøve dette? En flott samling biler helt uten noen spesiell tilknytning til Route 66, hverandre, eller tja, men lell da. Mye fint å se på, og også noe til salgs. Som en hyperstrøken 57 Bel Air cab til 150000 dollars. Jada, jeg har enda tilgode å finne dollartegnet på detta hersens minitastaturet vi reiser rundt med.

Ikke lenge etter vi hadde lagt museet bak oss fant vi tilbake til Route 66. Vi hadde vel knapt kjørt i fem minutter før vi kom over “Mother Road, Memory Iron”, en haug med gamle biler såklart, bak et digert nettinggjerde. Der traff vi en fyr med ei så drøy dialekt at jeg på tredje forsøk ga opp å skjønne hva han het. Alt jeg forsto var at han var skeptisk til folk med bare ett navn, som “Morten” og “Thomas”, men vi fikk signere gjesteboka hans med fullt navn og hvor vi kom fra. Der kunne vi lese navn fra hele verden, Finland, Sverige, Spania og…Texas. Ernest Earle, som vi velger å kalle ham solgte ikke deler, eller biler, men han samlet ikke heller. Til tross for at det innenfor gjerdet befant seg sikkert 50-60 gamle Studebakers, en raus håndfull Chevrolet og etpar andre uidentifiserte vrak, mente han at han aldri hadde samlet på biler og aldri ville gjøre det heller.

“No, aah don’ collect mister. These thangs just happen to mey. The athr daey heier, someone cam over weith them boxes ove heia. Full of thangs, I dunno what they are, but I din collect’em, dats fåo shoe. They just happend to meia”.

Vi fikk rangle rundt på bruket så lenge vi ville, og ta så mange bilder vi ville, fikk en omvisning på verkstedet og litt rundtomkring. Vi har sett mye bil på turen, blir aldri lei, og slutter aldri å la oss imponere. Ernest Earle var intet unntak. Han fortsatte å reparere på gjerdet så ikke "vakt"bikkja skulle rømme gjennom det og ut på den ikke altfor tungt trafikerte 66n. Vi fortsatte å nerde rundt med sikkel på brøstet ei stønn til. For ikke å ankomme Amarillo ved midnatt måtte vi til slutt bare kutte, utvekslet noen håndtrykk og takka for titten før vi skrangla videre på Route 66 som nå var en blanding av sprukken asfalt og etterhvert rein vaskebrettgrusvei og til slutt “dead end” med et digert høl i bakken.

Før vi krysset delstatsgrensa inn i Texas måtte dyrevenn og sjåfør, (undertegnede) til pers. Ei skilpadde hadde rota seg ut på veien, mest sannsynlig fordi det er det skilpadder deromkring gjerne gjør, og fordi det strengt tatt ikke finnes trafikk der. Ja, sett bort fra “sånne som oss” da. Uansett, tenk om det kom en motorsykkelbande som stoppa og banka dritten ut av fyren bare for å få skallet å bruke som hjelm på sine søte lille hoder. Det kunne vi jo ikke tillate. Kisen pissa på seg, eller, prøvde å pisse på meg da jeg løfta han ut av veien. Ikke visste jeg at ei så lita skilpadde kunne være så full av piss. Kanskje skal man la slike være i fred så de slipper å stresspisse på den måten? Likevel, jeg liker å tro at han synes det var litt kult å slippe å gå hele veien, over veien, og at det var stas å få bli New Mexicos mest berømte bloggskilpadde i Norge.

Like etter skilpadderescue 2011 kom vi til Glenrio, dødt, fullstendig død. Her var alt nedlagt og fraflyttet som resultat av at, du gjettet riktig, veien ble flyttet, og slik fortsetter det så å si overalt på denne strekningen.

Vi tenkte at det kanskje ville være annerledes litt lenger nedi “gata” og bestemte oss for å kjøre innom Wildorado, rett og slett for det utrolig fete navnet. Her må det da ha vært ganske “wild” i sin tid, eller? Tja, det som måtte være av overnattingsmuligheter i Wildorado i dag må være under åpen himmel, for også her, et lite samfunn, stein dødt etter at veien ble flytta tre steinkast. Wildorado, kjent for ingenting, i dag Dau ’o rado.

Vi har vel strengt tatt aldri vært sultne på turen, men det var da no rumling som gjorde at vi stoppa på Stuckys et sted lenger ned i veien for tidenes mest bedritne måltid. En slafsete burger og en grå kyllingslufse pakka i isopor, turens absolutte kulinariske nullpunkt. Der fikk vi heldigvis se en gærning som sammen med kjærringa kjørte hele Route 66 i en åpen 20-talls Ford på Californiaskilter. Vi følte oss med ett ganske normale som rota rundt på forlatte grusveier midt i Nowhereville New Mexico/Texas. Vi begynte i hvert fall å nærme oss Amarillo, dagens egentlige mål samma hva som var normalt eller ikke. Litt mer Route 66 bare, bare litt til. Etterhvert begynte det faktisk å bli ganske kjedelig siden veien gikk så å si paralellt med I-40. Hvor eksotisk er det liksom? Men joda, knappe to minutter etter jeg hadde vrengt “flaket” ut på I-40 igjen kommanderte Morten: “Sving av, faen, sjekk der, det er jo…”. Og ganske riktig, etter å ha svingt av på neste avkjøring, tatt en kjapp u-sving og gølva jernet, der lå det.

Landemerket jeg har drømt om siden mine aller første Bilsport på begynnelsen av åttitallet. Nemlig Cadillac Ranch. Ikke hørt om Cadillac Ranch? Å herregud…ok, det er 10 Cadillacer av 10 ulike årsmodeller, trøkt med snuta rett ned i bakken langt utpå et jorde like vest for Amarillo også dette like ved både Route 66 og I-40 som også her går helt paralellt med hverandre. Ut hit har folk kommet i over 35 år med spraybokser for å dekorere bilene og legge igjen et personlig visittkort, (ikke helt sant, for bilene er blitt flyttet på en gang fordi Amarillo driver og vokser så fælt). Det gjorde også vi, selvsagt.

Her ute traff vi forresten Haley som satt og spilte gitar og sang litt halvsur Dylan. Det var visst et bra sted å spille og slappe av mente hun, og joa, jeg kunne fint henge på Cadillac Ranch med en gitar i fanget, men nå måtte vi virkelig komme oss til Amarillo. Sola var på vei ned, og Texas er en helt sinnssykt stor delstat med så utrolig mye å se. Motel 6 neste, verdens kvamleste nachos, Shiner, weather channel, god natt.

Dagens mest hyppige handling: Livsfarlig bråbremsing på hardt trafikerte strekninger.

Dagens groveste løgn: “I morra skal jeg spise en salat, eller ingenting”